I en verden preget av sult, fattigdom og krig, er det flere ting som berører oss. Vi får oss en smell, reiser oss, og faller igjen. Norge er angrepet av terrorister og er ikke lenger betraktet som et trygt land å leve i. Av alle urettferdige ting her i verden skulle vi bli offer for noe så meningsløst og absurd som terrorisme. Mennesker som ikke har noe annet å leve for enn religion og ære, valgte vår hovedstad, vårt land til å vise sin avsky mot det de selv ikke vet hva er.
Det er med tomme tanker jeg leser side opp og side ned om katastrofen i Oslo. Klokken er 19:52 og tre personer er akkurat skutt av det som skal være en terrorist utkledd i politiuniform. Tidligere har det gått av minst en bombe ved Regjeringskvartalet i Oslo hvor flere mennesker skal være drept og flere titall skadet. I slike øyeblikk føler man seg så hjelpesløs og så liten i en så stor verden hvor kaldblodige individer og grupper gjør seg mer og mer bemerket ved å forårsake katastrofer i form av dreping av uskyldige mennesker. Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Hvorfor sprenge seg selv til ære for sin Gud og sin religion? Hvorfor ta med seg så mange mennesker i døden som du selv ikke vet hva innebærer?
Vi nordmenn har lenge vært kjent med terrorismen som herjer i verden. Vi ser det på TV, våre beste menn bekjemper det i Afghanistan og våre naboland er berørt av det. Nå når det har truffet vår hovedstad og en av våre viktigste bygninger, får vi virkelig på følelsen hva det innebærer å bli angrepet av terrorister. Det er vanskelig å sette ord på våre tanker samtidig som alt virker så uvirkelig. Er dette på film? Et annet spørsmål som stadig stilles ved slike katastrofer er; er noen kjente berørt? Hva med venner og familie? En vond ting blir flere ganger vondere om de vi har kjærest er involvert i det verste. I skrivende stund er jeg glad de fleste av min familie holder hus på andre siden av landet, men jeg sitter fortsatt uten svar på om alle mine venner i hovedstaden har det bra.
"Dette er helt jævlig. Det ser ut som et krigsområde. Ord blir fattig, vi er stumme"
En SMS jeg aldri kommer til å glemme. SMS fra mor hjemme i Norge som er sjokkert vitne sammen med de fleste andre. I Spania er jeg i ferd med følge dagens etappe av Tour de France da jeg åpner hjemmesiden til VG og leser om det forferdelige som holder på å skje. Sjokk blir til sinne og tårer blir til energi. Det eneste som hjelper nå er en real treningsøkt som får ut aggresjonen. På treningssenteret viser tv-skjermen direkte spanske nyheter som viser tv-bildene fra Oslo. At det finnes mennesker med slike vonde hensikter er vanskelig å fatte. Ord blir fattige.
At Norge reiser seg etter denne smellen er jeg sikker på. At terrorismen blir erklært død er jeg enda mer sikker på.
" Mitt lille land. Et lite sted der en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord" - Ole Paus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar