Dødelig morro

Buenas dias todos!

Dagens fridag er ferdiggjort og kreftene har igjen funnet veien til det som etter hvert ble en godt utslitt vikingkropp. For selv om man bare har en fridag i uken som arbeidstaker på Hotell Morito, ser man frem til å komme tilbake på jobb ettersom samholdet blant de ansatte er en avgjørende faktor for å gjøre den jobben som kreves. Etter å ha servert et hundretalls drinker, ryddet minst like mange tallerkener, og skiftet en hel haug med duker, tok jeg som sagt fri etter jobb i går klokken 2100 og satte nesen mot Cala Rajada sammen med mine besøkende venner, Frederic og Ola.

Først litt om hvordan det er å tjene penger som servitør i Syden. Mange turister ser nok på oss servitører og bartendere som ikon og representanter for hotellet, noe vi også selvfølgelig er. På grunn av det settes det naturlig nok store krav til alt vi foretar oss. Ikke bare på jobb, men også når skjorte og sløyfe er hengt på knaggen for dagen og vi er kledd som en helt alminnelig solnytere i Sydenland. Upasselig opptreden blir ikke akseptert selv da, men det er selvfølgelig innenfor hotellets fire vegger vi har vår scene og vår arbeidsplass. Som mange andre nye jobber er ofte de første dagene og ukene ikke like hyggelige som man hadde håpet. Det er masse å lære samtidig som din arbeidsgiver forventer at ting skal sitte. I et land som Spania er folk vandt til å gjøre ting to og tre hakk fortere enn det vi er i Norge, noe som de ikke alltid selv forstår. I tillegg til når et hotell er stappfullt av tørste turister er ikke avstanden fra rett til galt særlig stor. Jeg må nok innrømme at jeg har gått og fryktet at jeg skal gjøre noe galt hele tiden. Mine sjefer er strenge, men rettferdige og det settes hele tiden krav til deg. Med en gang restaurant eller hotellsjef skal formidle noe til meg personlig, får jeg alltid følelsen av feiltagelse. Har jeg gjort noe galt? Hva er det nå? Nå kommer det igjen… Dette er tanker som automatisk dukker opp, men de siste dagene har gått som en drøm i forhold til de første. Personlig liker jeg meg kjempegodt i baren og mener selv jeg er flink til å være en leken, modig, stolt og ikke minst utadvent bartender. Dette faller i smak hos selv den gretne tysker.

Når man endelig får fri fra jobb en dag, er det greit å ta seg en øl eller 18 og la tankene flyte utover det du bare har lyst å flyte over. Som kjent er Cala Rajada et ypperlig sted å foreta seg disse handlingene og ikke lenge etter første dråper alkohol var unnagjort, satt vi i taxien på vei til det jeg selv mener er det beste stedet jeg har festet på. Etter en rolig innledning på Cocos, gikk ferden videre til det vi trodde skulle være et helt vanlig utested, nemlig Fysical. Det finnes bare tre ord som kan beskrive det vi kom inn til og Frederic sa det så godt akkurat i det vi gikk inn døren: ”Å fy faen!” Det som møter oss er et utested som er like stort som en fotballbane til sammen og et dansegulv som kan slukke tørsten til hver en smak. Dette var ikke siste gang jeg svingte dansefoten på dette stedet!

Brede smil etter tequilaen var unnagjort.

På grunn av påmøte av gode bekjente i Cala Rajada, ble jeg værende igjen etter Frederic og Ola hadde lagt inn årene og satt nesen hjem mot Cala Millor. Klokken var nærmere 0600 da jeg endelig kom meg i en taxi, uvitende om at denne turen skulle snu hele morgendagens fridag på hodet. For i det jeg tusler rolig mot leiligheten i Cala Millor, ca 20 minutter etter jeg forlot baren på Fysical, merker jeg at bukselommen virket meget lett. Mobilen!!! Jeg løper som en vind til Frederic for å få låne telefon til å kontakte min egen med. Svar? Nei. SVAAAAR!! Nei… I 30 min forsøkte jeg å kontakte min kjære iPhone som jeg naturlig nok er veldig redd for. Om ikke vokal etterlysning hjalp med verken min telefon eller kontakt med spansk politi, ja jeg ringte politiet, prøvde jeg skriftlig å trygle om nåde for å få kontakt med meg selv. På dette tidspunktet var jeg skråsikker på at telefonen lå i taxien og skrev følgende SMS: ”If you dont pick up i’ll fucking kill you!”  Etter hvert lykkes vi å få kontakt med taxisjåføren og jeg kan puste lettet ut og er nå vell vitende om at taxien blir kjørt tilbake til Cala Millor og telefonen er min igjen om 30 min. Klokken har rukket å bli nærmere 0700 og en hard arbeidsuke kjennes i kroppen. Plutselig er klokken 1130 og jeg ligger med klærne på i sengen, uten telefon. Jeg sjekker Frederic sin telefon som jeg for anledningen lånte for å opprettholde kontakten med min egen, og ser at det er ubesvart anrop fra meg selv. Herregud for en tosk jeg er, tenker jeg med meg selv. Jeg prøver i herdig å få kontakt med innehaveren av telefonen, uten hell. Dette gjentas hele dagen gjennom helt til det endelig er lyd i andre enden. Nå nekter plutselig taxisjåføren å levere tilbake telefonen pga han hadde ventet i en time utenfor hotellet i dag tidlig uten å få kontakt med meg. Ville jeg ha tilbake det jeg hadde mistet, måtte jeg komme meg til Cala Rajada. Greit nok. Jeg gadd ikke krangle og møtte en småskummel taxisjåføri en time etterpå. Var han så forbanna skummel i natt? Jeg hilser pent med et håndtrykk og tenker at nå er de smertefulle timene over og jeg og min kjære skal gjenforenes. Sjåføren henviser meg til sin bil og sier at vi sammen skal kjøre å hente telefonen som han hadde et annet sted. I bilen ser han mer sint ut og forklarer at han snakker ikke mye spansk, men meldingen om at jeg skulle drepe han, det forsto han. Med et morderisk blikk og sint, kraftig stemme lurer han på om jeg har lyst til å dø. Takk for alt. Tiden min er kommet og jeg elsker alle. Dette var tankene som raste gjennom hodet mitt. Min siste time er kommet. Vi kjører ut av Cala Rajada og jeg vet at det er ikke telefonen vi skal hente, vi skal hente gravsteinen min og kanskje han spander en kiste også. Vi stopper helt ytterst på en slags klippe, vekk i fra befolkningen. Vi går ut av bilen og han forteller at her skal vi vente på Politiet som har telefonen min, og at de vil snakke med meg. Greit, da skal jeg vel kanskje dø på et legalt vis vertfall. Vi prater faktisk akkurat nå løst og fast om alt annet mens vi venter. På denne tiden har jeg også klart og kokt sammen en historie om at jeg ikke hadde skrevet meldingene som ble sendt i går, det var en tilfeldig tysk turist som ville hjelpe meg å finne telefonen. Selv synes jeg dette var et godt påfunn men sjåføren syntes ikke å være av samme oppfatning.  Plutselig griper sjåføren fatt i døren på bilen og kryper inn for å hente noe. En pistol? Nei. Sannelig. Er det ikke telefonen min? Alt er nå plutselig greit og vi kan igjen sette oss i bilen for å kjøre tilbake til Cala Rajada. Av lettelse kjenner jeg at Colaen fra tidligere på dagen er på vei i retur både fra øvre og nedre platå. Jeg er reddet. På veien møter vi en politibil som stopper for å prate med taxisjåføren. Han forteller om saken og sier nå at alt er greit. Ingen problem. I det vi skiller lag, takker jeg for hjelpen og beklager de problemene jeg har medført dette stakkars udyret, som sikker hadde håpet på å spise norsk kjøtt denne kvelden. Jeg lover at neste gang jeg er i Cala Rajada så vil jeg bruke han som sjåfør hjem til Cala Millor. Det er jo greit å være høflig men jeg kan med hånden på hjerte si at dersom det er den sjåføren som smiler bak ruta når jeg er lei utelivet for dagen, går jeg heller de få milene hjem til Cala MIllior. God natt, og takk for livet verden har gitt meg! (To ganger!)

Saludos - Kjetil