Små oppgaver, store gleder

Hola amigos, muy bueno tarde!

Det er allerede onsdag og vi har rukket å komme halveis i en ny uke på Mallorca. Etterhvert som dagene flyr og svetten renner, har det rukket å bli sommer for alvor i Middelhavets sentrum for livsnytelse. Desverre for Frederic og Ola sin del, hadde Moder Jord valgt et trist og vått vær de ti dagene de var på besøk, men så fort de hadde plantet føttene på norsk jord, ble skyene blåst bort og den sydlige, deilige blåfargen på himmelen kom til syne. Nå er det bare å se frem til søndag da det venter nok en fridag.

Som jeg tidligere har nevnt, er det ikke det samme å jobbe i Spania som i Norge. Ting er strengere, disiplinen står mer sentralt og det er et klarer skille mellom sjef og underordnet. Av og til får jeg faktisk enkelte følelser av å være tilbake i militæret. Alt vi mangler er bare sluttet ordnen, alarm og AG3. Tror ikke vi hadde fått like mange gjester tilbake neste år om vi hadde vært personlig utrustet med våpen på jobb, men av rent innstinkt er jeg på vei opp i RETT hver gang en av sjefene mine går forbi. Greit er det hvertfall å ha et års erfaring fra Forsvaret da det kommer til skjortestryking. Kan nok med hånden på hjertet si at jeg har hotellets mest porno skjorte i tillegg til en buksebrett du kan skjære biff med.

Etterhvert som jobben begynner å sitte mer og mer i hendene, kommer spansken i samme tempo. I begynnelsen av april var det ikke mange ordene som kunne utveksles men det å nå kunne føre samtaler med personalet på hotellet, er en stor fordel. Likevel kommer ikke lærdom uten tabber. Som for eksempel en lørdag morgen da jeg skulle servere frokost sammen med Josefina og Remè. Opplagt og glad møter jeg fem minutter før, som vanlig, men merker at Josefina mangler. Remè kan fortelle at Josefina er i Manacor, bla bla bla, og marrido. Etter to år med spansk på videregående var jeg sikker på at marrido var bryllup. SÅ BRA. Jeg utrykker min glede til Remè og forteller hvor glad jeg er på Josefina sine vegne som jeg tror er i Manacor og gifter seg. Senere får jeg vite at det var Josefinas mann som lå på sykehus med alvorlige hjerteproblemer i Manacor. Marrido er tydeligvis ektemann på spansk. Remè må nok ha trodd jeg var full da jeg kom på jobb som kunne glede meg over Josefinas ektemann som ikke var i samme form som meg. Heldigvis er marridoen på bedringens vei og jeg fikk rodd meg i land med at jeg ikke hørte riktig, noe som forsåvidt også er sant.

Toni og Kjetils iskaffe mener jeg bestemt skulle vært på menyen!

Etterhvert som ting begynner å falle på plass i arbeidsrutiner, kommer også mitt vanlige initiativ til syne når jeg er på jobb. I en bar som på Morito, har vi ikke all verdens drinker å tilby på vårt litt flaue drikkekart. Synd synes jeg som har registrert at vi har masse forskjellige typer alkoholiserte drikkevarer som kan blandes til de mest fantastiske nytelser. Hva med en Blue Hawaii som lett kan lages men som ikke tilbys fordi alle ikke vet hvordan den lages. Om du er snill og ikke sier det til noen, skal jeg lage akkurat det du har lyst på i baren ;). Kreative som vi kan være, lagde Toni og jeg vår egen is-kaffe i dag. For kommende gjester kan jeg med hånden på hjerte anbefale denne.




Nei, tiden flyr og det er sannelig på tide å komme seg på jobb igjen. Er sikker på at Mauro står og venter på Kjetøøl eller Kjetttrel. Frustrert som Mauro var, kunne han ikke skjønne hvorfor alle holdt et så godt øye med han mens han vasket messingstolpene i baren i går. Etter en kort tenkepause fant han ut at han mest sannsynlig lignet en argentinsk stripper som lekte med stolpene. For så fort han var ferdig virket det ikke så spennende lenger for de gamle damene i salongen.

Viva Espana!

Saludos - Kjetil