50 mil fullført, 50 igjen

Det er 10. juni og jeg er allerede halvveis inn i eventyret på Mallorca. Det har seg nemlig slik at jeg har fått dispensasjon til å reise hjem til Norge allerede i august for å ta fatt på de studiene som venter. Nøyaktig hvilke bøker jeg skal skure gjennom det neste året er i skrivende stund uvisst, men den neste måneden blir avgjørende med tanke på kommende lærdom. På en side er det godt å tenke på at norsk vann, mat, venner og dasspapir ikke er så veldig langt unna, men man gruer seg alltid til å forlate Mallorca, spesielt ettersom jeg etterlater meg nære venner som jeg garantert kommer til å savne.

Men den gang ei. Det gjenstår fortsatt to harde måneder med krevende jobbing og lange dager. Jeg har nå fått tildelt en fast arbeidstid som strekker seg fra tirsdag til søndag hvor jeg alltid har fri hver mandag. Arbeidsdagen starter klokken 0900 da jeg serverer frokost sammen med Moritosjelene Reme og Josefina. Her blir jeg værende til klokken blir litt over 1100 før jeg tar pause frem til 1500. På denne tiden rekker jeg en solid trenings økt hos Gary på Studio 40 og kanskje en liten tur på Playa2000 for å poste eventuell blogg og sjekke e-post. Fra 1500 til 1800 kaster jeg på flasker og serverer drinker sammen med Mauro i baren. Med utkikspost mot bassenget og solsengområdet, utgjør Mauro og jeg et godt par og tilfredsstiller den tørste turist. I tillegg til dette er vi ansvarlige for å forberede restauranten til middag som starter 1800. Med dette legger vi spesielt fokus på at alle bord er dekket korrekt, nok utstyr i form av duker, servietter og lignende sammen med oppskjæring av brød. I det middagen starter er vi omdekorert til en litt finere uniform for å sette et godt eksempel for hotellet og bevise at middagen holder en høy standard. Måltidet fullføres klokken 2100 da også jeg kan snurre sløyfa på knaggen og ta kveld. Totalt åtte timer arbeid på hotellet fordelt på 12 timer. Et slitsomt skift men det finnes de som har det verre enn meg. Jeg merker allerede nå at jeg er på god vei til å tilpasse meg mine sjefers forventninger.

Som kjent har jeg de siste dagene hatt besøk av mine gode venner, Frederic og Ola som i går hadde sin siste dag her på Cala Millor. Tidlig, tidlig i dag satte de seg på bussen for å ta den lange veien tilbake til Bergen, via Barcelona og Oslo. Jeg kan heise det norske flagget til topps og tenke tilbake på noen vanvittig fine dager med selskap av de to. Sammen har de satt sitt nordiske preg på øya med hvite kropper og feststemt stemning til langt på natt. I tillegg til dette så de seg etter hvert lei av å bli snakket tysk til uansett hvor de gikk, og lagte seg til slutt hver sine t-skjorter med teksten: ”Norway FFS (for fuck sake)”. Jeg måtte tenke meg en smule om da et par norske gjester på hotellet hadde sett meg sammen med de vikingkledde nordmennene, og lurte på hva FFS sto for. Kjapp i hodet som jeg er, kremt, snudde jeg litt om på det og oversatte til ”for friendly sake”. Vi er jo ganske vennlige da…

Kontrollerer at brunfargen sitter etter et bad

Det ville vært umulig å trekke frem noen høydepunkt for besøket denne måneden. Den totale hyggen har nok vært et bedre eksempel enn enkelte hendelser. Likevel vil jeg trekke frem turen til Cala Rajada som noe av det jeg kommer til å huske best. Først og fremt på grunn av den gode festen, men også den småskumle hendelsen med TaxiSatan fra Helvete som jeg nå begynner å få ut av systemet. Se forrige blogg dersom du ikke har fått med deg historien. Når Frederic, Ola og jeg er sammen, kan ikke gullkorn unngås. Spesielt morsomt var det på stranden på mandag da vi hadde det utrolig morsomt med å grave Frederic og meg ned i samme hull. Ola stakkar som kavet som aldri før, ble etter hvert mer og mer frustrert det han satt midt på stranden og roper til slutt: ”D e jo faen kje meir sand her”. Neida Ola, det finnes ikke noen sand på stranden på Mallorca. Jeg kan heller ikke unngå å fortelle om den litt Hitleraktige tyskerungen som fulgte nøye med på nedgravingen. Man kunne nærmest lese ut av øynene hans at når Frederic og jeg lå urørlig nedgrad i sanden, fristet det en smule å enten pisse på oss eller gjøre noe annet typisk tysk som i form av verbal håning eller kiling under nesen. Han var ekstra fornøyd da han fikk holde klokken min og var nok inne på tanken til og bare ta beina fatt og løpe. Det gjorde han heldigvis ikke. Om ikke det første gullkornet fra Ola var bra, ble ikke det andre stort verre. Etter noen dager med gode bølger ble det dannet ujevne bakker på sjøbunnen inn mot stranden. Ola, rastløs som han kan bli, vurderte i går å ta seg en svømmetur for å lette på energitrykket. Etter flere minutters vurdering kommer han til slutt frem til følgende konklusjon: ”Eh, gidda ikkje svømme i oppover bakke”. Bra Ola! Et ekstra steg i human logikk! 

Med Frederic og Ola trygt på plass i Norge, ser jeg nå frem til tre ukers intens jobbing sammen med trening, som jeg har nedprioritert den siste tiden pga skade i håndleddet og trening på å smake alkoholiserte nydeligheter. Så fort disse tre ukene er fullført kan jeg endelig ta imot min kjære mor, søster og bror som ankommer hotellet lørdag den 2. juli. Dette ser jeg helt vanvittig frem til og det skal bli godt å få øl og solingsdronning, mor på plass for å vedlikeholde konkurransenivået fra årene før. En gang i fremtiden håper jeg at hele familien kan delta på dette herlige sommereventyret på Mallorca selv om far har sagt at det er ulevelig i denne varmen. Godt er det da at balkongen i Kvednadalen er en god erstatningJ

Hasta luego!

Saludos - Kjetil