Helt sykt på Mallorca

Buenas amigos.

Helt sykt har sine forskjellige meninger. I dette tilfellet er det desverre Han Sykdom som har tatt ferie på Mallorca og valgte tilfeldigvis kroppen min som oppholdssted. Det virker som om også Han vet hvordan man ferierer i sydenparadiset og det ser ikke ut til at han har tenkt seg hjem til sitt med det første.

Den røde streken viser ruten jeg syklet denne søndagen.

Det startet så smått lørdag morgen da jeg våknet med en sår og irritert hals. Vel vitende om at dette fort kan finne sted i dette klimaet, var jeg sikker på at det kom til å forsvinne i løpet av dagen. I tillegg hadde jeg fri dagen etter og ville bruke denne til å bli orntlig frisk. Jeg fikk etterhvert rett om at formen ble bedre utover dagen og lørdagen ble fullført med stil og nå ventet en deilig fridag. Det har etterhvert blitt en tradisjon at jeg spiser "felles frokost" med de der hjemme hver dag jeg har fri. Med dette menes det at jeg spiser på min faste cafè, Playa2000, mens de andre sitter hjemme i Kvednadalen og kommuniserer med meg via Skype. En hyggelig morgenstund som virkelig gir en fin start på dagen. Formen derimot var ikke like hyggelig som morgenen. Uansett dårlig eller fin form var jeg fast bestemt på å ta sykkelen fatt og trø meg en skikkelig tur denne nydelige søndagen. Jeg kjente at det fristet voldsomt å utforske nye deler av øya og siktet forhjulet inn mot Cala D'or, drøye fem mil fra Cala Millor. I det jeg la ut fra Cala Millor kjente jeg meg faktisk ganske pigg. Drøye 90 minutt senere trillet jeg rolig inn i sentrum av Cala D'or. En nydelig by som var noe helt annet enn det jeg er vandt til her litt lenger nord. Et mer yrende byliv i tillegg til mer folk i gatene. Stranden og sjøen var derimot et lite stykke unna i forhold til det vi er vandt til. Etter den tredje timen på sykkelen kjente jeg derimot at formen ikke var helt der den skulle være, og etter fire timer på sykkelen kjente jeg det var godt å være tilbake i hjemlige strøk. Likevel var det en fantastisk tur som til slutt endte på 91km. En god start på det jeg håper blir et godt år på sykkelen.

Det skulle likevel vise seg å bli en litt mindre hyggelig kveld da feberen kom sakte men sikkert til syne og stemmen forsvant mer og mer. Om det ikke er gøy å være syk, er det ikke mye hyggeligere å gå de tunge metrene til hotellet og fortelle om situasjonen til en sjef som virkelig så frem til sin fridag dagen etterpå. Nå så Juan seg desverre nødt til å jobbe for meg denne mandagen da jeg måtte holde sengen. I tillegg kom kravet fort om å komme meg til legen for å få kartlagt hvor problemet var og hva som kunne gjøres for å få meg fortest mulig frisk. Det å gå til lege i utlandet er kanskje en stor skrekk for mange. Selv har jeg et avslappet forhold til dette intill videre, men var litt ekstra spent i går da jeg alene ventet på en trist, gammelt og uhyggelig venterom. ANDAAAAA, ropes det fra en litt trang gang innover i bygget. Akkurat dette med "anda" er litt forvirrende i Spania. Det har nemlig betydningen, lets go, komigjen o.l. Etter 3-4 hissige rop, "ANDAAA", fant jeg ut at, fanken, det var jo meg de skulle ha tak i. Inn kom jeg til en kvinnelig bombe av en lege som ganske sikkert hadde sett sine beste år som spansk gudinne. Godt at det bare var halsen min hun skulle se på. For like fort som jeg hadde rukket å si "AAAH" kom det like kjapt tilbake: "Du har vondt i halsen du". Nei sier du det du? Selve legebesøket tok jammen bare fem minutter og med resept på antibiotika i hånden satte jeg kursen tilbake til Cala Millor. Av rent prinsipp liker jeg ikke å ta medisin før jeg virkelig trenger det. I dette tilfellet føler jeg meg ikke syk nok til å ta medisinen men etter å ha jobbet to timer idag ser jeg meg snart nødt til å krype inn i mitt eget rævhål og kjøpe antibiotikaen. Det verste er hvertfall over, og takk for det.