Bye bye Hotel Morito

Trodde du kanskje jeg skulle være her helt til august? Joda, det stemmer det. På Hotel Morito derimot blir det ingen norsk ansatt å finne. Jeg er heller flyttet til hotellets nye strandbar som ligger et steinkast fra selve hotellet. Her blir jeg bartender på fulltid med stranda som nærmeste nabo. 

Fra her...

....til her

Ja, variasjon har aldri vært et dumt tema i arbeidslivet. Personlig er jeg en stor tilhenger av å variere alt her i livet. Alt fra klesstil til kosthold. At jeg nå skal tilbringe de neste ukene på Morito beach ser jeg på fra to vinkler. På den ene siden blir det som sagt fint med variasjon og jeg må si at jeg trives bedre i bar enn i restaurant. Nå får jeg drive med noe jeg liker veldig godt, nemlig lage drinker og gjøre det en god bartender er ment til å gjøre; underholde, tilfredsstille gjester og vær en god representant for sin arbeidsgiver. I tillegg har jeg klar sikt ned mot stranda og vil ha full kontroll på hva som vrimler der nede langs Middelhavets silkeblåe vannkant. Men fra en annen side blir det trist å forlate det gode forholdet jeg har til mine kollegaer på Hotel Morito. Det er selvfølgelig ingen endelig avskjed da jeg fortsatt kommer til å spise der, men frokosten med Reme og Josefina i tillegg til ettermiddagene med Mauro er noe jeg garantert kommer til å savne. Det er heller ingen hemmelighet at jeg er fornøyd med mine prestasjoner som servitør og føler en viss bitterhet etter å ikke få bruke de kvaliteter jeg har opparbeidet meg.

Men de som kjenner meg best vet at jeg ikke fokuserer på det negativet men heller det som kan fylle dagen med glede og trivsel. Jeg ser helt klart frem til den neste måneden og kommer garantert til å trives. Med dette får jeg jo faktisk enda en egenskap som jeg kan ta med meg videre. Bartender på fulltid er noe jeg aldri har gjort og jeg gleder meg til å kunne fortelle om dette ved en senere anledning. I tillegg får jeg en annen arbeidstid. 1000-1600 og 2100-2300. Det å få jobbe på stranden på dagtid er i seg selv meget positivt, men de to timene på kvelden kunne vært brukt til annet. Men at jeg har fem timer fri på ettermiddag og kveld kommer godt med.

Ellers så er nok en fridag fullført. Som vanlig ble dagen brukt til sykling som ellers ikke er lett å få til på arbeidsdagene. Dagens tur føyer seg inn i rekken av den harde sorten og jeg må nok innrømme at dette var min tøffeste tur noensinne. 112km på  4 timer og 45 min er fasiten. Målet var Alcudia. Et sted jeg ikke har vært før og som virket meget spennende. Forventningene ble så til de grader besvart og etter ca 90 minutter på trøkammelen, rullet jeg ned på enden av Alcudiabukta som strekker seg flere kilometer langs Mallorcas solrike kyst. Jeg har hørt mye bra, vel, bare bra ting om Alcudia og jeg kan nå forstå hvorfor. En så fin strand er det vanskelig å finne i tillegg til en typisk sydenatmosfære som ikke bare var for tyskere, men også andre nasjoner. Spesielt skandinaver og engelskmenn. Her i Cala Millor kan man fort få et inntrykk av at det er for mange eldre mennesker som liker et rolig og tradisjonelt sydenopphold. Tyskere er det heller ikke mangelvare på da det faktisk kommer klager på at det er for mye. Alcudia derimot har en mer allsidig variasjon på nasjonene. Der kunne man bestille en kaffe på spansk og man ble snakket til med samme språk tilbake.

Etter dagens treningstur blir det godt å krype tidlig til sengs i dag, vel vitende om at familien er fattige fire dager unna.

Hasta luego

Saludos - Kjetil