Last course of spanish tango

Hotel Morito

Last bit of mallorcin paella, last dance of rhythmic flamenco, you choose. The day was so far away in the beginning of April has finally come into view and is just a fun weekend away. The summer that would be the best so far has managed to come to an end and it is time to summarize and look back on all the wonderful things that have happened in the past four months.

Yes, it started slowly for reasonable accuracy a year ago when I was in talks with the nightclub Bananas here in Cala Millor. A contract of employment was not far away but not sure in my case I chose to refuse for fear of destroying myself with regular partying every night at work in an unbeatable pace. When I put the tip and objectives against the Norwegian AirForce again in November last year, there was not much to indicate that I should live in Majorca the upcoming summer. But after the failed attempt to become a military leader once again, it was finally Mallorca and Hotel Morito.

After thrilling to have waited several months, I could finally move into my cozy apartment for a Manhattan Cocktail Bar in Cala Millor, in early April. Expectations were high when I was handed a uniform and loop just days before the hotel opened. Unaware I was not awered of that the responsible for the recognition of my work did not intend to finish the job initially, but after a month of waiting I could finally enter into nice clothes and serving my first beer as a waiter at Hotel Morito. I will not be the last to admit that going from a management position in Norway to far down the social ladder in Spain is not the lightest in the world. Especially not when everything should be in a language you did notexam in because of a hospital stay you can not even remember much of. In other it was not easy to communicate with the other waiters when we were not allowed to use English. With some basic knowledge to the floor, I managed to still bearing me so into the Spanish course that communication quickly became a trifle.

Three wise mens: "Champagne, Corona and Hierbas

As I sit and enjoy the view of a people-filled streets of curious onlookers and the sun-seekers, it is not the language I look back on as the biggest challenge. To deal with 35-40 degrees of heat in addition to work twice as fast as what you are used to and above all have a boss who does not hesitate to send you back to your home country if things do not go as he / she wants, say, and not be a picnic. Natural enough was tough the first few weeks but as soon as I got turned me down and taken step by step in my own pace, my old holiday paradise transformed into my new place of work.

It's not possible to stay in Mallorca without a party or 30. The highlight of this writing before the weekend Cala Rajada trip, say, clearly to be the visit from Frederic and Ola, in early June. Here in Cala Millor, we had it very pleasant and I would particularly point out when Ola disappeared and was rewarded with a flat hand from Frederic. Cala Millor was fun, but the trip to Cala Rajada was a big higher on the partylist. From here, I remember best the amazing story of how a lost mobile phone can be transformed into a possible murder. Read more on the post that was posted in early June.

Two families are becoming one. The gang at Playa2000

 When you are taking your jogging shoes in your hand and hat on your head and leaving Norway in favor of the adventure of Majorca, it's not possible to avoid to make new friends. While you are busy with the daily filled of training and work, reaching always to attach new friendships. The gang at Playa2000 is a family that will have a very special place with me. When you're alone and no one you can call friends somewhere, it's good to have a family who takes such a good care of you and make you feel at home. Now that I immediately go home, I leave some of my best friends here on Mallorca and there will certainly be very difficult to say goodbye on Sunday.

I remember so well the good fantasy I had as a child. I think it is a common feature of all babies that make up their own perception of things around them. For example, I always thought that everyone in Denmark was gays. This was because I saw a movie as a kid where two Danish boys swapped spots in the mouth. This I saw as very strange when I already like two-year old had done the same with a girl. For this reason, everyone in Denmark where gays. On top of all this I saw later in childhood, my first porn movie that happened was unfortunate on the TV when I was babysitting with Nina. Toddlers who we were, we found this tremendous fun. The lucky ones who enjoyed themselves behind the TV-screen was in this case German, which meant that I saw for myself that everyone who lived in Germany has been or is part of the porn industry. Now, 15 years later, things have changed. I am absolutely certain that there are heterosexual in Denmark, but it evokes rather uncertainty about the Germans.

Prowd waiter with most likely the warmest clothes ever!

A normal day at work

I remember so well the beautiful July day four years ago when we were seven excited Norwegians in the living room with my grandmother and grandfather and was going to Mallorca for the first time. Well, this was the eighth or ninth time for my grandmother and grandfather who had long wanted to show us in the Andafamily what Cala Millor had to offer. At the exception of father's dissatisfaction with the heat, which otherwise can be well understood, we fell head over heels and have visited the paradise every year thereafter. This summer was also no exception, and after months of waiting I finally got my mother, Stine and Henrik visited in July. There are few words that can describe the satisfaction we had but "fantastic" wil fit in nicely. What sort of falls into place when I have real tanning buddies, festive brother and love all around me all the time. I can sign that I will look back on this as the best year so far with the family down here. To read more about what we was doing currently, see the posts from early July. I will at the same time take advantage of the opportunity and thank my maternal grandfather that you took us on vacation that day four years ago. Had it not been for you, we had never experienced all the good that we have experienced and works abroad would never have been possible for me. So thank you and welcome you will be at a later date.


Those who know me best know that I am adventurous in nature. I like to make spontaneous choices and never look back when I've made a decision. The chance I took to travel to Mallorca to do work, I will never regret. I have learned so much and will look back on this as a process to grow as a person and overall life experience. For it is first and foremost what I want to live for. Get as many experiences as I can look back on and talk about afterwards. I would like to answer the question "what have you experienced in your life" with "everything". I've seen everything! On another question, namely, could you imagined to work in Majorca one more year, the answer is something else entirely. Yes, it is a wonderful place to be, yes you have few things that entice you to get home to your country and yes, it is in many cases heaven on earth. Yet there is always a "but." Should you work eight hours a day, six days a week, you would like to believe that the bank account was nothing but sunlight and wide smiles. This is not in Spain when the financial crisis has not found its way across the country, and unemployment is high. With just over 10,000 NOK paid in the month answer is not to struggle so much money. It is rather as I said before departure that it is the experience that is in the lead seal when I work down here. On the way, I got value for money but I will not do the same again. For the simple reason that it is not well paid. If I worked the equivalent in Norway, I had earned double of what I do here.

Friends forever!

The last lights go out in the buildings around me, and the air is filled with music from one of the many bars and discos. Still it havent gone up for me that Monday's departure is just around the corner. The suitcases are almost packed and the last purchase is made. I would like to take this opportunity to thank all of you who have followed my blog this summer. It has become many readers and I'm flattered by all the praise I can benefit from what you describe as a well-written and interesting blog. That I appreciate. For my part, this is more like a diary and a forum where I can write my knowledge. I love to write and does not deny that there may be a future profession. In this connection, I wonder if there is interest in further blogging. In the fall I move in with his childhood buddy, Øyvind in Stavanger. From there it shall be studied and observed how most young people do. If you want to read about how this goes and that this blog will exist in the future, press "like" at this link on facebook, or give me just a feedback. It would be a real pleasure for me to blog on and fill you readers with entertaining verses.

But for now, thanks to me and thank you for what you have been to experience this summer. It has left a deep impression in me that I have taken part in down here and it is with sadness I sit on the plane to Norway on Monday.
Mucha gracias, viva Espana, Espana la mejor!
Saludos - Kjetil

Siste vers av spansk tango

Siste bit av mallorcinsk paella, siste dans av rytmisk flamenco, du velger. Dagen som var så langt unna i begynnelsen av april har til slutt kommet til syne og er bare en festlig helg unna. Sommeren som skulle bli den beste så langt har rukket å komme til veis ende og det er på tide å oppsummere og se tilbake på alt det fantastiske som har hendt de siste fire månedene. 

Hotel Morito

Ja det startet så smått for rimelig nøyaktig et år siden da jeg var i samtaler med nattklubben Bananas her på Cala Millor. En arbeidsavtale var ikke langt unna men usikker i min sak valgte jeg å takke nei i frykt for å ødelegge meg selv med regelmessig festing hver kveld på jobb i et uovervinnelig tempo. Da jeg satte spissen og målsetningene mot Forsvarets befalskole nok en gang i november, var det ikke mye som tydet på at jeg skulle holde hus på Mallorca den kommende sommeren. Men etter det mislykkede forsøket på og tre inn i kongens klær atter en gang, ble det til slutt Mallorca og Hotel Morito.

Etter å nervepirrende ha ventet flere måneder, kunne jeg endelig flytte inn i min koselige leilighet over Manhattan Cocktailbar på Cala Millor, tidlig i april. Forventingene var høye da jeg fikk utlevert uniform og sløyfe bare dager før hotellet åpnet. Uvitende var jeg likevel om at de ansvarlige for godkjenning av mitt arbeidsopphold ikke hadde tenkt å gjøre seg ferdig med den jobben i første omgang, men etter en måneds ventetid kunne jeg endelig tre inn i finstasen og servere min første øl som servitør på Hotel Morito. Jeg skal ikke være den siste til å innrømme at det å gå fra en lederstilling i Norge til langt ned på rangstigen i Spania, ikke er det letteste i verden. Spesielt ikke når alt skal foregå på et språk du slapp å ha eksamen i pga et sykehusopphold du selv ikke husker stort av. Med andre så var det ikke lett å kommunisere med de andre servitørene da vi ikke fikk lov til å bruke engelsk. Med litt basiskunnskaper i bånn klarte jeg likevel å peile meg såpass inn på spanskekursen at kommunikasjon raskt ble en bagatell.

Når jeg nå sitter og nyter utsikten av en folkefylt gate av skuelystne og solglade turister, er det ikke språket jeg ser tilbake på som den største utfordringen. Det å takle 35-40 varmegrader i tillegg til å jobbe dobbelt så fort som det man er vandt til og oppå alt ha en sjef som ikke nøler med å sende deg tilbake til hjemlandet om ting ikke går som han/hun ønsker, sier seg selv og ikke være en dans på roser. Naturlig nok ble de første ukene tøffe men så fort jeg fikk slått meg til ro og tatt steg for steg i mitt eget tempo, ble mitt gamle ferieparadis omvandlet til mitt nye arbeidssted. 

De Tre Vise Menn. Champagne, Corona og Hierbas

Man kommer ikke unna Mallorca uten å ta seg en fest eller 30. Høydepunktet i skrivende stund før helgens Cala Rajada tur, sier seg helt klart å være besøket fra Frederic og Ola, tidlig i juni. Her i Cala Millor hadde vi det særdeles hyggelig og jeg vil spesielt trekke frem da Ola forsvant og ble belønnet med en flat hånd fra Frederic. Om Cala Millor var gøy, var ikke turen til Cala Rajada stort verre. Herfra husker jeg best den utrolige historien om hvordan en mistet mobil kan forvandles om til et mulig mord. Les mer i innlegget som ble lagt ut i begynnelsen av juni. 

To familier blir til en. Gjengen på Playa2000 er blitt meget nære venner

Når man tar joggeskoene i hånden og hatten på hodet og forlater Norge til fordel for eventyrlige Mallorca, kommer man ikke unna å skaffe seg nye venner. Selv om man er travelt opptatt med det hverdagen fyller av trening og jobbing, rekker man alltid å feste nye bånd. Gjengen på Playa2000 er en familie som har fått en helt spesiell plass hos meg. Når man er alene og har ingen man kan kalle venner et sted, er det godt å ha en familie som tar så til de grader vare på deg og sørger for at du føler deg som hjemme. Nå når jeg straks skal hjem, etterlater jeg noen av mine beste venner her på Mallorca og det kommer uten tvil til å bli meget vanskelig å ta farvel på søndag. 

Jeg husker så godt den gode fantasien jeg hadde som liten. Jeg tror det er et fellestrekk hos alle småbarn at man dikter opp sin egen oppfatning av ting rundt seg. For eksempel trodde jeg alltid som liten at alle i Danmark var homofile. Dette kom av at jeg så på en film som liten gutt at to danske gutter byttet urenheter i munnen. Dette så jeg på som meget rart da jeg allerede som toåring hadde gjort det samme med en jente. Av den grunn bodde alle homser i Danmark. Oppå alt dette så jeg senere i barndommen min første pornofilm som tilfeldigvis kom uheldig på TVEN da jeg satt barnevakt med Nina. Småbarn som vi var fant vi dette uhorvelig moro. De heldige som koste seg bak TVruten var i dette tilfelle tyske, noe som gjorde at jeg så for meg at alle som bor i Tyskland har vært eller er en del av pornobransjen. Nå, vel 15 år senere har ting forandret seg. Jeg er skråsikker på at det finnes heterofile i Danmark, men det vekker heller usikkerhet rundt tyskerne. 

På jobb på en av Mallorcas mange strandbarer

Stolt servitør i en ellers meget varm uniform

Jeg husker så godt den vakre julidagen for fire år siden da vi satt sju spente nordmenn hjemme i stuen hos mormor og morfar og skulle til Mallorca for første gang. Vel, dette var den åttende eller niende gangen til mormor og morfar som i lang tid hadde ønsket og vise oss i familien Anda hva Cala Millor hadde å by på. Ved unntak av fars misnøye med varmen, som for øvrig kan være vel forståelig, falt vi andre pladask for ferieparadiset og har besøkt tropeværet hvert år etterpå. Denne sommeren var heller intet unntak og etter lang tids venting fikk jeg endelig mor, Stine og Henrik på besøk i juli. Det finnes få ord som kan beskrive trivselen vi hadde men ”fantastisk” kan nok passe fint inn. Ting faller liksom på plass da jeg har ekte solingskompiser, feststemt bror og kjærlig samvær med meg. Jeg kan skrive under på at dette vil jeg se tilbake på det beste året så langt med familien her nede. For å lese mer om hva vi bedrev tiden med, se innleggene fra tidlig juli. Jeg vil i samme stund benytte meg av muligheten til og takke mormor og morfar for at dere tok oss med på ferie denne dagen for fire år siden. Hadde det ikke vært for dere hadde vi aldri opplevd alt det gode vi har opplevd og et arbeidsopphold i utlandet ville aldri vært mulig for min del. Så takk skal dere ha, og velkommen skal dere være ved en senere anledning. 

De som kjenner meg best vet at jeg er eventyrlysten av natur. Jeg liker å ta spontane valg og ser meg ikke tilbake når jeg først har tatt en beslutning. Råsjansen jeg tok med å reise til Mallorca for å drive arbeid, kommer jeg aldri til å angre på. Jeg har lært så utrolig mye og vil se tilbake på dette som en prosess for å vokse som person og generell livserfaring. For det er først og fremst det jeg ønsker å leve for. Oppnå flest mulig erfaringer som jeg kan se tilbake på og fortelle om i etterkant. Jeg vil gjerne svare på spørsmålet ”hva har du opplevd i livet” med, ”alt”. Jeg har opplevd alt! På et annet spørsmål, nemlig, kunne du tenkt deg og jobbet på Mallorca et år til, blir svaret noe helt annet. Ja, det er et fantastisk sted å være, ja du har få ting som lokker det hjem til hjemlandet og ja, det er i mange tilfeller himmel på jord. Likevel er det alltid et ”men”. Skal man jobbe åtte timer dagen, seks dager i uken, skulle man gjerne tro at bankkontoen ikke var annet enn solstråler og brede smil. Slik er det ikke i Spania da finanskrisen ikke har funnet veien over landets grenser og arbeidsledigheten er høy. Med drøye 10.000 kroner utbetalt i måneden svarer det seg ikke å slite så mye for penger. Det blir heller som jeg sa før avreise at det er opplevelsen som står i førerestet da jeg jobber her nede. På den måten har jeg fått valuta for pengene men jeg kommer neppe til å gjøre det samme igjen. Av den enkle grunn at det ikke er godt nok betalt. Skulle jeg jobbet tilsvarende i Norge hadde jeg tjent dobbelt av det jeg gjør her. Det kommer fort godt med da studentlivet står for dør de neste årene.

Friends forever

De siste lysene slokkes i byggene rundt meg, og lufta er fylt med musikken fra en av de mange barene og diskoene. Fortsatt har det nok ikke gått helt opp for meg at mandagens avreise er rett rundt hjørnet. Koffertene er så å si pakket og de siste innkjøpene er gjort. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle dere som har fulgt bloggen min denne sommeren. Det har etter hvert blitt mange lesere og jeg er smigret av all den rosen jeg kan høste av det dere beskriver som en godt skrevet og interessant blogg. Det setter jeg pris på. For min del er dette mer som en dagbok og en arena hvor jeg kan bruke skrivekunnskapene mine. Jeg er glad i å skrive og legger ikke skjul på at det kan bli et fremtidig yrke. I den anledning lurer jeg på om det finnes interesse for videre blogging. Til høsten flytter jeg inn med barndomskompis, Øyvind i Stavanger. Herifra skal det studeres og leves slik de fleste unge gjør. Om du ønsker å lese om hvordan dette går og at denne bloggen skal eksistere i fremtiden, trykk ”liker” på denne lenken på facebook, eller gi meg rett og slett en tilbakemelding. Det ville være en sann glede for meg å kunne blogge videre og fylle leserne med underholdene strofer. 

Men for nå, takk for meg og takk for det dere har vært med på å oppleve denne sommeren. Det har satt dype spor i meg det jeg har tatt del i her nede og det er med sorg jeg setter meg på flyet til Norge på mandag.

Muchas gracias, viva Espana, Espana la mejor!

Saludos - Kjetil

Håp i sorgen

Midt oppi alt det vonde som skjer i vårt nydelige land i disse dager, vil jeg understreke hvor viktig det er å holde sammen og fokusere på det positive som er å finne. Vi som fremdeles har hverandre må holde fast på det vi har kjært og være takknemlige for alt det gode vi har. Det å kunne sitte og nyte en deilig, spansk pils og speide utover Middelhavet i 34 varmegrader på den siste fridagen før hjemreise, er en av de gode tingene det er lett å sette pris på. 

I april måned var denne dagen svært, svært langt unna både i realiteten og mentalt. Det var vel knapt en tanke som streifet hvilke følelser jeg skulle sitte med den siste dagen med fri før hjemreisen. Nå når vi har kommet til 26. juli føles det som april var i går. Etter normal standard har vi brukt å tilbringe bare to uker på Mallorca hver sommer og hodet har på en måte stilt seg inn på det. Av den grunn sitter jeg med samme følelse at det bare er 14 dager siden jeg kom ned hit for å snylte stakkarslige spanjoler for det lille arbeidet det er å finne. Det er nemlig fortsatt finanskrise i Spania og tallet på arbeidsledige vil fortsatt ikke synke. Ironisk er det nok da at det krevde bare en liten e-post for å fikse meg arbeide. 

Floating brownie: Baileys, Tia Maria, Mint, Sjokolademelk, 

Vaniljeis, Krem og Kanel

Selv om det føles som et kort ferieopphold, har lange dager ofte blitt lengre. Som kjent jobber jo nå fulltid som ren bartender på hotellets strandbar, et sted hvor det ikke er like kaotisk som oppe på hotellet. På strandbaren, Morito Beach, jobber man alene en hel dag uten at det gir spesielle problemer. Spesielt den siste uken har vært meget stille da det fort kan gå to timer uten at noen stikker et tørst ansikt inn mellom dørene. Da rekker man helle å gjøre andre ting som man ellers ikke får gjort om man er opptatt med øltørste tyskere. Spansk natur i barer er å smake på det man serverer. Av natur er jeg glad i utforske nye smaker og opplevelser. Så fort sjansen byr seg og arbeidsdagen er ferdig, kan jeg blande meg en cocktail som kanskje i teorien høres usmaklig ut, men som likevel gir et godt resultat. Så langt har jeg notert meg tre drinker som sikkert finner veien til mitt neste bosted, hvor enn det skulle bli…

Ikveld starter det som skal bli en lang og avansert pakking for å forlate Mallorca. Jeg har sikkert dobbelt så mye drit og lort som da jeg kom ned, og alt skal etter planen hjem igjen. Dette løses i form av post eller en ekstra koffert. I mellomtiden ønsker jeg samtlige fortsatt god sommer og alt det beste til de rammede etter terroren i Oslo og på Utøya. 

Luego!

Saludos - Kjetil

Et land – et samlet folk

I en verden preget av sult, fattigdom og krig, er det flere ting som berører oss. Vi får oss en smell, reiser oss, og faller igjen.  Norge er angrepet av terrorister og er ikke lenger betraktet som et trygt land å leve i. Av alle urettferdige ting her i verden skulle vi bli offer for noe så meningsløst og absurd som terrorisme. Mennesker som ikke har noe annet å leve for enn religion og ære, valgte vår hovedstad, vårt land til å vise sin avsky mot det de selv ikke vet hva er.

Det er med tomme tanker jeg leser side opp og side ned om katastrofen i Oslo. Klokken er 19:52 og tre personer er akkurat skutt av det som skal være en terrorist utkledd i politiuniform. Tidligere har det gått av minst en bombe ved Regjeringskvartalet i Oslo hvor flere mennesker skal være drept og flere titall skadet. I slike øyeblikk føler man seg så hjelpesløs og så liten i en så stor verden hvor kaldblodige individer og grupper gjør seg mer og mer bemerket ved å forårsake katastrofer i form av dreping av uskyldige mennesker. Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Hvorfor sprenge seg selv til ære for sin Gud og sin religion? Hvorfor ta med seg så mange mennesker i døden som du selv ikke vet hva innebærer?

Vi nordmenn har lenge vært kjent med terrorismen som herjer i verden. Vi ser det på TV, våre beste menn bekjemper det i Afghanistan og våre naboland er berørt av det. Nå når det har truffet vår hovedstad og en av våre viktigste bygninger, får vi virkelig på følelsen hva det innebærer å bli angrepet av terrorister. Det er vanskelig å sette ord på våre tanker samtidig som alt virker så uvirkelig. Er dette på film? Et annet spørsmål som stadig stilles ved slike katastrofer er; er noen kjente berørt? Hva med venner og familie? En vond ting blir flere ganger vondere om de vi har kjærest er involvert i det verste. I skrivende stund er jeg glad de fleste av min familie holder hus på andre siden av landet, men jeg sitter fortsatt uten svar på om alle mine venner i hovedstaden har det bra.

"Dette er helt jævlig. Det ser ut som et krigsområde. Ord blir fattig, vi er stumme"

 

En SMS jeg aldri kommer til å glemme. SMS fra mor hjemme i Norge som er sjokkert vitne sammen med de fleste andre. I Spania er jeg i ferd med følge dagens etappe av Tour de France da jeg åpner hjemmesiden til VG og leser om det forferdelige som holder på å skje. Sjokk blir til sinne og tårer blir til energi. Det eneste som hjelper nå er en real treningsøkt som får ut aggresjonen. På treningssenteret viser tv-skjermen direkte spanske nyheter som viser tv-bildene fra Oslo. At det finnes mennesker med slike vonde hensikter er vanskelig å fatte. Ord blir fattige.

At Norge reiser seg etter denne smellen er jeg sikker på. At terrorismen blir erklært død er jeg enda mer sikker på. 

" Mitt lille land. Et lite sted der en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord" - Ole Paus