Bye bye Hotel Morito

Trodde du kanskje jeg skulle være her helt til august? Joda, det stemmer det. På Hotel Morito derimot blir det ingen norsk ansatt å finne. Jeg er heller flyttet til hotellets nye strandbar som ligger et steinkast fra selve hotellet. Her blir jeg bartender på fulltid med stranda som nærmeste nabo. 

Fra her...

....til her

Ja, variasjon har aldri vært et dumt tema i arbeidslivet. Personlig er jeg en stor tilhenger av å variere alt her i livet. Alt fra klesstil til kosthold. At jeg nå skal tilbringe de neste ukene på Morito beach ser jeg på fra to vinkler. På den ene siden blir det som sagt fint med variasjon og jeg må si at jeg trives bedre i bar enn i restaurant. Nå får jeg drive med noe jeg liker veldig godt, nemlig lage drinker og gjøre det en god bartender er ment til å gjøre; underholde, tilfredsstille gjester og vær en god representant for sin arbeidsgiver. I tillegg har jeg klar sikt ned mot stranda og vil ha full kontroll på hva som vrimler der nede langs Middelhavets silkeblåe vannkant. Men fra en annen side blir det trist å forlate det gode forholdet jeg har til mine kollegaer på Hotel Morito. Det er selvfølgelig ingen endelig avskjed da jeg fortsatt kommer til å spise der, men frokosten med Reme og Josefina i tillegg til ettermiddagene med Mauro er noe jeg garantert kommer til å savne. Det er heller ingen hemmelighet at jeg er fornøyd med mine prestasjoner som servitør og føler en viss bitterhet etter å ikke få bruke de kvaliteter jeg har opparbeidet meg.

Men de som kjenner meg best vet at jeg ikke fokuserer på det negativet men heller det som kan fylle dagen med glede og trivsel. Jeg ser helt klart frem til den neste måneden og kommer garantert til å trives. Med dette får jeg jo faktisk enda en egenskap som jeg kan ta med meg videre. Bartender på fulltid er noe jeg aldri har gjort og jeg gleder meg til å kunne fortelle om dette ved en senere anledning. I tillegg får jeg en annen arbeidstid. 1000-1600 og 2100-2300. Det å få jobbe på stranden på dagtid er i seg selv meget positivt, men de to timene på kvelden kunne vært brukt til annet. Men at jeg har fem timer fri på ettermiddag og kveld kommer godt med.

Ellers så er nok en fridag fullført. Som vanlig ble dagen brukt til sykling som ellers ikke er lett å få til på arbeidsdagene. Dagens tur føyer seg inn i rekken av den harde sorten og jeg må nok innrømme at dette var min tøffeste tur noensinne. 112km på  4 timer og 45 min er fasiten. Målet var Alcudia. Et sted jeg ikke har vært før og som virket meget spennende. Forventningene ble så til de grader besvart og etter ca 90 minutter på trøkammelen, rullet jeg ned på enden av Alcudiabukta som strekker seg flere kilometer langs Mallorcas solrike kyst. Jeg har hørt mye bra, vel, bare bra ting om Alcudia og jeg kan nå forstå hvorfor. En så fin strand er det vanskelig å finne i tillegg til en typisk sydenatmosfære som ikke bare var for tyskere, men også andre nasjoner. Spesielt skandinaver og engelskmenn. Her i Cala Millor kan man fort få et inntrykk av at det er for mange eldre mennesker som liker et rolig og tradisjonelt sydenopphold. Tyskere er det heller ikke mangelvare på da det faktisk kommer klager på at det er for mye. Alcudia derimot har en mer allsidig variasjon på nasjonene. Der kunne man bestille en kaffe på spansk og man ble snakket til med samme språk tilbake.

Etter dagens treningstur blir det godt å krype tidlig til sengs i dag, vel vitende om at familien er fattige fire dager unna.

Hasta luego

Saludos - Kjetil

Julestemning på St.hans

Hola, buenas, que tal?

Et virkelig sommertegn er når solen har nådd sitt snupunkt og St.hans eller Jønnsåk, som vil kaller det på Jæren, står for dør. Feiringen har sine tradisjoner også i Spania hvor dagen blir kaldt San Juan. I den anledningen feires det med grillmat, godt i glasset og festligheter på stranden i tillegg til at samtlige deltagere hopper i sjøen ved midnatt for å markere midtsommeren.

Når det gjenstår bare åtte dager til besøket fra Norge ankommer Hotell Morito, er det fortsatt mye som skal gjøres før rom 403 står klar for min kjære familie. Etter å ha holdt sengen en dag med sykdom, så jeg frem til en fridag som skulle ha funnet sted på onsdag. På grunn av at jeg ikke var på jobb, måtte min sjef Juan se seg nødt til å ofre sin fridag for å jobbe for meg. Dette likte han heller dårlig og tok like greit min fridag og satte seg selv opp som ”libre”. (ledig). Jeg klager sjeldent og det var heller intet unntak i denne situasjonen. Nå gjenstår det likevel bare to og en halv arbeidsdag før mandagens fridag står får dør. Godt skal det bli. 

Etter at man har bodd en stund borte fra sitt kjære Norge og ikke minst Klepp, kommer fort savnet til det du har som kjærest. Morgenkaffe, God Morgen Norge, sove i normal dyne og ikke serviett og ikke minst den norske maten, selv om den spanske er vel så god. Men når man ikke har så mye tid til å tenke på den slags, skal det ikke mye til før savnet blir fjernet. Et prakteksempel på dette var da kjøkkensjefen, Mateu, lagde ekte ribbe til middag i går. Med sprø svor, dampende ribbefett og deilige poteter servert på siden, manglet jeg bare akevitt og julemusikk før aftenen var komplett. Når jeg får sånn mat gjør det liksom ingenting at jeg ikke får spise mor sine kjøttkaker før i august. Det var med store smil de fleste nordmenn forlot spisesalen i går, mette og fornøyde i tillegg til en liten anelse julestemning.

Gutta på Manhattan igår

Som sagt var det i går midtsommer eller St.hans om du vil. I Spania er dette en dag fylt av tradisjoner og dette er dagen hvor gudene tar imot dine ønsker og omgjør de til virkelighet. Vertfall i følge de lokale. Ritualet utføres med at man skriver noen velvalgte ord på et stykke papir når det nærmer seg midnatt. I det storeviseren og lilleviseren står på 12, tar man beina fatt og møter moder jords vannelement og lar sju bølger slå over beina. Dette skal symbolisere godskapen som skylles inn over kroppen. Etter dette er gjort setter man flamme på et lys som skal flyte utover sjøen. Dette er den faste tradisjonen men etter et par uheldige episoder i fjor, tillot ikke politiet dette nå i år. Derfor ble sjøsettingen av stearinlys erstattet med felles bål hvor alle la sine ønskelapper. Et fint ritual som også jeg selvfølgelig deltok på. Om det virker vil tiden vise. Nærmere bestemt neste lottotrekning.

Godhjertede bølger skyller inn over håpefulle spanjoler

Gode venner på gårsdagens standfest

Nå når vi er nærmest ferdige med juni og juli står for dør, kan jeg med beste evne bekrefte at sommeren for alvor er i gang på Mallorca. Jeg må innrømme at det var med nervøsitet jeg tok fatt på juni da det ikke var mye som minnet om det sommerværet vi er vandt til i Middelhavet. Regn, mye vind og lav temperatur var fasiten for mange av de tilreisende som hadde ventet seg en litt mer fargerik kropp etter sitt ferieopphold på Mallorca. Dessverre er det mange som har måttet sette nesen hjem uten den opplevelsen de hadde håpet på. Nå derimot er jeg heller glad at den høye temperaturen ikke kom før. Det er kanskje nydelig og deilig å ligge på stranden og kose seg i været, men det å jobbe i helsvart uniform, åtte timer om dagen, er ikke av samme nytelse. Takk Gud for aircondition! I dette øyeblikk viser gradestokken 32 grader og luftfuktigheten ligger på omlag 75 %. Ifølge mine kollegaer skal det bare bli verre utover den neste måneden. Det hjelper likevel å tenke på at vår stakkar oppvaskdame på kjøkkenet jobber hele sommeren i strekk, uten en eneste fridag. På kjøkkenet kan du glemme aircondition, vifter og andre kjølemetoder. Der står maskiner og damper hele dagene og temperaturen ligger på rundt 50 grader. Kanskje et kommende prosjekt for vårt kjære arbeidstilsyn?

Hasta luego

Saludos - Kjetil

Helt sykt på Mallorca

Buenas amigos.

Helt sykt har sine forskjellige meninger. I dette tilfellet er det desverre Han Sykdom som har tatt ferie på Mallorca og valgte tilfeldigvis kroppen min som oppholdssted. Det virker som om også Han vet hvordan man ferierer i sydenparadiset og det ser ikke ut til at han har tenkt seg hjem til sitt med det første.

Den røde streken viser ruten jeg syklet denne søndagen.

Det startet så smått lørdag morgen da jeg våknet med en sår og irritert hals. Vel vitende om at dette fort kan finne sted i dette klimaet, var jeg sikker på at det kom til å forsvinne i løpet av dagen. I tillegg hadde jeg fri dagen etter og ville bruke denne til å bli orntlig frisk. Jeg fikk etterhvert rett om at formen ble bedre utover dagen og lørdagen ble fullført med stil og nå ventet en deilig fridag. Det har etterhvert blitt en tradisjon at jeg spiser "felles frokost" med de der hjemme hver dag jeg har fri. Med dette menes det at jeg spiser på min faste cafè, Playa2000, mens de andre sitter hjemme i Kvednadalen og kommuniserer med meg via Skype. En hyggelig morgenstund som virkelig gir en fin start på dagen. Formen derimot var ikke like hyggelig som morgenen. Uansett dårlig eller fin form var jeg fast bestemt på å ta sykkelen fatt og trø meg en skikkelig tur denne nydelige søndagen. Jeg kjente at det fristet voldsomt å utforske nye deler av øya og siktet forhjulet inn mot Cala D'or, drøye fem mil fra Cala Millor. I det jeg la ut fra Cala Millor kjente jeg meg faktisk ganske pigg. Drøye 90 minutt senere trillet jeg rolig inn i sentrum av Cala D'or. En nydelig by som var noe helt annet enn det jeg er vandt til her litt lenger nord. Et mer yrende byliv i tillegg til mer folk i gatene. Stranden og sjøen var derimot et lite stykke unna i forhold til det vi er vandt til. Etter den tredje timen på sykkelen kjente jeg derimot at formen ikke var helt der den skulle være, og etter fire timer på sykkelen kjente jeg det var godt å være tilbake i hjemlige strøk. Likevel var det en fantastisk tur som til slutt endte på 91km. En god start på det jeg håper blir et godt år på sykkelen.

Det skulle likevel vise seg å bli en litt mindre hyggelig kveld da feberen kom sakte men sikkert til syne og stemmen forsvant mer og mer. Om det ikke er gøy å være syk, er det ikke mye hyggeligere å gå de tunge metrene til hotellet og fortelle om situasjonen til en sjef som virkelig så frem til sin fridag dagen etterpå. Nå så Juan seg desverre nødt til å jobbe for meg denne mandagen da jeg måtte holde sengen. I tillegg kom kravet fort om å komme meg til legen for å få kartlagt hvor problemet var og hva som kunne gjøres for å få meg fortest mulig frisk. Det å gå til lege i utlandet er kanskje en stor skrekk for mange. Selv har jeg et avslappet forhold til dette intill videre, men var litt ekstra spent i går da jeg alene ventet på en trist, gammelt og uhyggelig venterom. ANDAAAAA, ropes det fra en litt trang gang innover i bygget. Akkurat dette med "anda" er litt forvirrende i Spania. Det har nemlig betydningen, lets go, komigjen o.l. Etter 3-4 hissige rop, "ANDAAA", fant jeg ut at, fanken, det var jo meg de skulle ha tak i. Inn kom jeg til en kvinnelig bombe av en lege som ganske sikkert hadde sett sine beste år som spansk gudinne. Godt at det bare var halsen min hun skulle se på. For like fort som jeg hadde rukket å si "AAAH" kom det like kjapt tilbake: "Du har vondt i halsen du". Nei sier du det du? Selve legebesøket tok jammen bare fem minutter og med resept på antibiotika i hånden satte jeg kursen tilbake til Cala Millor. Av rent prinsipp liker jeg ikke å ta medisin før jeg virkelig trenger det. I dette tilfellet føler jeg meg ikke syk nok til å ta medisinen men etter å ha jobbet to timer idag ser jeg meg snart nødt til å krype inn i mitt eget rævhål og kjøpe antibiotikaen. Det verste er hvertfall over, og takk for det.

Små oppgaver, store gleder

Hola amigos, muy bueno tarde!

Det er allerede onsdag og vi har rukket å komme halveis i en ny uke på Mallorca. Etterhvert som dagene flyr og svetten renner, har det rukket å bli sommer for alvor i Middelhavets sentrum for livsnytelse. Desverre for Frederic og Ola sin del, hadde Moder Jord valgt et trist og vått vær de ti dagene de var på besøk, men så fort de hadde plantet føttene på norsk jord, ble skyene blåst bort og den sydlige, deilige blåfargen på himmelen kom til syne. Nå er det bare å se frem til søndag da det venter nok en fridag.

Som jeg tidligere har nevnt, er det ikke det samme å jobbe i Spania som i Norge. Ting er strengere, disiplinen står mer sentralt og det er et klarer skille mellom sjef og underordnet. Av og til får jeg faktisk enkelte følelser av å være tilbake i militæret. Alt vi mangler er bare sluttet ordnen, alarm og AG3. Tror ikke vi hadde fått like mange gjester tilbake neste år om vi hadde vært personlig utrustet med våpen på jobb, men av rent innstinkt er jeg på vei opp i RETT hver gang en av sjefene mine går forbi. Greit er det hvertfall å ha et års erfaring fra Forsvaret da det kommer til skjortestryking. Kan nok med hånden på hjertet si at jeg har hotellets mest porno skjorte i tillegg til en buksebrett du kan skjære biff med.

Etterhvert som jobben begynner å sitte mer og mer i hendene, kommer spansken i samme tempo. I begynnelsen av april var det ikke mange ordene som kunne utveksles men det å nå kunne føre samtaler med personalet på hotellet, er en stor fordel. Likevel kommer ikke lærdom uten tabber. Som for eksempel en lørdag morgen da jeg skulle servere frokost sammen med Josefina og Remè. Opplagt og glad møter jeg fem minutter før, som vanlig, men merker at Josefina mangler. Remè kan fortelle at Josefina er i Manacor, bla bla bla, og marrido. Etter to år med spansk på videregående var jeg sikker på at marrido var bryllup. SÅ BRA. Jeg utrykker min glede til Remè og forteller hvor glad jeg er på Josefina sine vegne som jeg tror er i Manacor og gifter seg. Senere får jeg vite at det var Josefinas mann som lå på sykehus med alvorlige hjerteproblemer i Manacor. Marrido er tydeligvis ektemann på spansk. Remè må nok ha trodd jeg var full da jeg kom på jobb som kunne glede meg over Josefinas ektemann som ikke var i samme form som meg. Heldigvis er marridoen på bedringens vei og jeg fikk rodd meg i land med at jeg ikke hørte riktig, noe som forsåvidt også er sant.

Toni og Kjetils iskaffe mener jeg bestemt skulle vært på menyen!

Etterhvert som ting begynner å falle på plass i arbeidsrutiner, kommer også mitt vanlige initiativ til syne når jeg er på jobb. I en bar som på Morito, har vi ikke all verdens drinker å tilby på vårt litt flaue drikkekart. Synd synes jeg som har registrert at vi har masse forskjellige typer alkoholiserte drikkevarer som kan blandes til de mest fantastiske nytelser. Hva med en Blue Hawaii som lett kan lages men som ikke tilbys fordi alle ikke vet hvordan den lages. Om du er snill og ikke sier det til noen, skal jeg lage akkurat det du har lyst på i baren ;). Kreative som vi kan være, lagde Toni og jeg vår egen is-kaffe i dag. For kommende gjester kan jeg med hånden på hjerte anbefale denne.




Nei, tiden flyr og det er sannelig på tide å komme seg på jobb igjen. Er sikker på at Mauro står og venter på Kjetøøl eller Kjetttrel. Frustrert som Mauro var, kunne han ikke skjønne hvorfor alle holdt et så godt øye med han mens han vasket messingstolpene i baren i går. Etter en kort tenkepause fant han ut at han mest sannsynlig lignet en argentinsk stripper som lekte med stolpene. For så fort han var ferdig virket det ikke så spennende lenger for de gamle damene i salongen.

Viva Espana!

Saludos - Kjetil

50 mil fullført, 50 igjen

Det er 10. juni og jeg er allerede halvveis inn i eventyret på Mallorca. Det har seg nemlig slik at jeg har fått dispensasjon til å reise hjem til Norge allerede i august for å ta fatt på de studiene som venter. Nøyaktig hvilke bøker jeg skal skure gjennom det neste året er i skrivende stund uvisst, men den neste måneden blir avgjørende med tanke på kommende lærdom. På en side er det godt å tenke på at norsk vann, mat, venner og dasspapir ikke er så veldig langt unna, men man gruer seg alltid til å forlate Mallorca, spesielt ettersom jeg etterlater meg nære venner som jeg garantert kommer til å savne.

Men den gang ei. Det gjenstår fortsatt to harde måneder med krevende jobbing og lange dager. Jeg har nå fått tildelt en fast arbeidstid som strekker seg fra tirsdag til søndag hvor jeg alltid har fri hver mandag. Arbeidsdagen starter klokken 0900 da jeg serverer frokost sammen med Moritosjelene Reme og Josefina. Her blir jeg værende til klokken blir litt over 1100 før jeg tar pause frem til 1500. På denne tiden rekker jeg en solid trenings økt hos Gary på Studio 40 og kanskje en liten tur på Playa2000 for å poste eventuell blogg og sjekke e-post. Fra 1500 til 1800 kaster jeg på flasker og serverer drinker sammen med Mauro i baren. Med utkikspost mot bassenget og solsengområdet, utgjør Mauro og jeg et godt par og tilfredsstiller den tørste turist. I tillegg til dette er vi ansvarlige for å forberede restauranten til middag som starter 1800. Med dette legger vi spesielt fokus på at alle bord er dekket korrekt, nok utstyr i form av duker, servietter og lignende sammen med oppskjæring av brød. I det middagen starter er vi omdekorert til en litt finere uniform for å sette et godt eksempel for hotellet og bevise at middagen holder en høy standard. Måltidet fullføres klokken 2100 da også jeg kan snurre sløyfa på knaggen og ta kveld. Totalt åtte timer arbeid på hotellet fordelt på 12 timer. Et slitsomt skift men det finnes de som har det verre enn meg. Jeg merker allerede nå at jeg er på god vei til å tilpasse meg mine sjefers forventninger.

Som kjent har jeg de siste dagene hatt besøk av mine gode venner, Frederic og Ola som i går hadde sin siste dag her på Cala Millor. Tidlig, tidlig i dag satte de seg på bussen for å ta den lange veien tilbake til Bergen, via Barcelona og Oslo. Jeg kan heise det norske flagget til topps og tenke tilbake på noen vanvittig fine dager med selskap av de to. Sammen har de satt sitt nordiske preg på øya med hvite kropper og feststemt stemning til langt på natt. I tillegg til dette så de seg etter hvert lei av å bli snakket tysk til uansett hvor de gikk, og lagte seg til slutt hver sine t-skjorter med teksten: ”Norway FFS (for fuck sake)”. Jeg måtte tenke meg en smule om da et par norske gjester på hotellet hadde sett meg sammen med de vikingkledde nordmennene, og lurte på hva FFS sto for. Kjapp i hodet som jeg er, kremt, snudde jeg litt om på det og oversatte til ”for friendly sake”. Vi er jo ganske vennlige da…

Kontrollerer at brunfargen sitter etter et bad

Det ville vært umulig å trekke frem noen høydepunkt for besøket denne måneden. Den totale hyggen har nok vært et bedre eksempel enn enkelte hendelser. Likevel vil jeg trekke frem turen til Cala Rajada som noe av det jeg kommer til å huske best. Først og fremt på grunn av den gode festen, men også den småskumle hendelsen med TaxiSatan fra Helvete som jeg nå begynner å få ut av systemet. Se forrige blogg dersom du ikke har fått med deg historien. Når Frederic, Ola og jeg er sammen, kan ikke gullkorn unngås. Spesielt morsomt var det på stranden på mandag da vi hadde det utrolig morsomt med å grave Frederic og meg ned i samme hull. Ola stakkar som kavet som aldri før, ble etter hvert mer og mer frustrert det han satt midt på stranden og roper til slutt: ”D e jo faen kje meir sand her”. Neida Ola, det finnes ikke noen sand på stranden på Mallorca. Jeg kan heller ikke unngå å fortelle om den litt Hitleraktige tyskerungen som fulgte nøye med på nedgravingen. Man kunne nærmest lese ut av øynene hans at når Frederic og jeg lå urørlig nedgrad i sanden, fristet det en smule å enten pisse på oss eller gjøre noe annet typisk tysk som i form av verbal håning eller kiling under nesen. Han var ekstra fornøyd da han fikk holde klokken min og var nok inne på tanken til og bare ta beina fatt og løpe. Det gjorde han heldigvis ikke. Om ikke det første gullkornet fra Ola var bra, ble ikke det andre stort verre. Etter noen dager med gode bølger ble det dannet ujevne bakker på sjøbunnen inn mot stranden. Ola, rastløs som han kan bli, vurderte i går å ta seg en svømmetur for å lette på energitrykket. Etter flere minutters vurdering kommer han til slutt frem til følgende konklusjon: ”Eh, gidda ikkje svømme i oppover bakke”. Bra Ola! Et ekstra steg i human logikk! 

Med Frederic og Ola trygt på plass i Norge, ser jeg nå frem til tre ukers intens jobbing sammen med trening, som jeg har nedprioritert den siste tiden pga skade i håndleddet og trening på å smake alkoholiserte nydeligheter. Så fort disse tre ukene er fullført kan jeg endelig ta imot min kjære mor, søster og bror som ankommer hotellet lørdag den 2. juli. Dette ser jeg helt vanvittig frem til og det skal bli godt å få øl og solingsdronning, mor på plass for å vedlikeholde konkurransenivået fra årene før. En gang i fremtiden håper jeg at hele familien kan delta på dette herlige sommereventyret på Mallorca selv om far har sagt at det er ulevelig i denne varmen. Godt er det da at balkongen i Kvednadalen er en god erstatningJ

Hasta luego!

Saludos - Kjetil

Dødelig morro

Buenas dias todos!

Dagens fridag er ferdiggjort og kreftene har igjen funnet veien til det som etter hvert ble en godt utslitt vikingkropp. For selv om man bare har en fridag i uken som arbeidstaker på Hotell Morito, ser man frem til å komme tilbake på jobb ettersom samholdet blant de ansatte er en avgjørende faktor for å gjøre den jobben som kreves. Etter å ha servert et hundretalls drinker, ryddet minst like mange tallerkener, og skiftet en hel haug med duker, tok jeg som sagt fri etter jobb i går klokken 2100 og satte nesen mot Cala Rajada sammen med mine besøkende venner, Frederic og Ola.

Først litt om hvordan det er å tjene penger som servitør i Syden. Mange turister ser nok på oss servitører og bartendere som ikon og representanter for hotellet, noe vi også selvfølgelig er. På grunn av det settes det naturlig nok store krav til alt vi foretar oss. Ikke bare på jobb, men også når skjorte og sløyfe er hengt på knaggen for dagen og vi er kledd som en helt alminnelig solnytere i Sydenland. Upasselig opptreden blir ikke akseptert selv da, men det er selvfølgelig innenfor hotellets fire vegger vi har vår scene og vår arbeidsplass. Som mange andre nye jobber er ofte de første dagene og ukene ikke like hyggelige som man hadde håpet. Det er masse å lære samtidig som din arbeidsgiver forventer at ting skal sitte. I et land som Spania er folk vandt til å gjøre ting to og tre hakk fortere enn det vi er i Norge, noe som de ikke alltid selv forstår. I tillegg til når et hotell er stappfullt av tørste turister er ikke avstanden fra rett til galt særlig stor. Jeg må nok innrømme at jeg har gått og fryktet at jeg skal gjøre noe galt hele tiden. Mine sjefer er strenge, men rettferdige og det settes hele tiden krav til deg. Med en gang restaurant eller hotellsjef skal formidle noe til meg personlig, får jeg alltid følelsen av feiltagelse. Har jeg gjort noe galt? Hva er det nå? Nå kommer det igjen… Dette er tanker som automatisk dukker opp, men de siste dagene har gått som en drøm i forhold til de første. Personlig liker jeg meg kjempegodt i baren og mener selv jeg er flink til å være en leken, modig, stolt og ikke minst utadvent bartender. Dette faller i smak hos selv den gretne tysker.

Når man endelig får fri fra jobb en dag, er det greit å ta seg en øl eller 18 og la tankene flyte utover det du bare har lyst å flyte over. Som kjent er Cala Rajada et ypperlig sted å foreta seg disse handlingene og ikke lenge etter første dråper alkohol var unnagjort, satt vi i taxien på vei til det jeg selv mener er det beste stedet jeg har festet på. Etter en rolig innledning på Cocos, gikk ferden videre til det vi trodde skulle være et helt vanlig utested, nemlig Fysical. Det finnes bare tre ord som kan beskrive det vi kom inn til og Frederic sa det så godt akkurat i det vi gikk inn døren: ”Å fy faen!” Det som møter oss er et utested som er like stort som en fotballbane til sammen og et dansegulv som kan slukke tørsten til hver en smak. Dette var ikke siste gang jeg svingte dansefoten på dette stedet!

Brede smil etter tequilaen var unnagjort.

På grunn av påmøte av gode bekjente i Cala Rajada, ble jeg værende igjen etter Frederic og Ola hadde lagt inn årene og satt nesen hjem mot Cala Millor. Klokken var nærmere 0600 da jeg endelig kom meg i en taxi, uvitende om at denne turen skulle snu hele morgendagens fridag på hodet. For i det jeg tusler rolig mot leiligheten i Cala Millor, ca 20 minutter etter jeg forlot baren på Fysical, merker jeg at bukselommen virket meget lett. Mobilen!!! Jeg løper som en vind til Frederic for å få låne telefon til å kontakte min egen med. Svar? Nei. SVAAAAR!! Nei… I 30 min forsøkte jeg å kontakte min kjære iPhone som jeg naturlig nok er veldig redd for. Om ikke vokal etterlysning hjalp med verken min telefon eller kontakt med spansk politi, ja jeg ringte politiet, prøvde jeg skriftlig å trygle om nåde for å få kontakt med meg selv. På dette tidspunktet var jeg skråsikker på at telefonen lå i taxien og skrev følgende SMS: ”If you dont pick up i’ll fucking kill you!”  Etter hvert lykkes vi å få kontakt med taxisjåføren og jeg kan puste lettet ut og er nå vell vitende om at taxien blir kjørt tilbake til Cala Millor og telefonen er min igjen om 30 min. Klokken har rukket å bli nærmere 0700 og en hard arbeidsuke kjennes i kroppen. Plutselig er klokken 1130 og jeg ligger med klærne på i sengen, uten telefon. Jeg sjekker Frederic sin telefon som jeg for anledningen lånte for å opprettholde kontakten med min egen, og ser at det er ubesvart anrop fra meg selv. Herregud for en tosk jeg er, tenker jeg med meg selv. Jeg prøver i herdig å få kontakt med innehaveren av telefonen, uten hell. Dette gjentas hele dagen gjennom helt til det endelig er lyd i andre enden. Nå nekter plutselig taxisjåføren å levere tilbake telefonen pga han hadde ventet i en time utenfor hotellet i dag tidlig uten å få kontakt med meg. Ville jeg ha tilbake det jeg hadde mistet, måtte jeg komme meg til Cala Rajada. Greit nok. Jeg gadd ikke krangle og møtte en småskummel taxisjåføri en time etterpå. Var han så forbanna skummel i natt? Jeg hilser pent med et håndtrykk og tenker at nå er de smertefulle timene over og jeg og min kjære skal gjenforenes. Sjåføren henviser meg til sin bil og sier at vi sammen skal kjøre å hente telefonen som han hadde et annet sted. I bilen ser han mer sint ut og forklarer at han snakker ikke mye spansk, men meldingen om at jeg skulle drepe han, det forsto han. Med et morderisk blikk og sint, kraftig stemme lurer han på om jeg har lyst til å dø. Takk for alt. Tiden min er kommet og jeg elsker alle. Dette var tankene som raste gjennom hodet mitt. Min siste time er kommet. Vi kjører ut av Cala Rajada og jeg vet at det er ikke telefonen vi skal hente, vi skal hente gravsteinen min og kanskje han spander en kiste også. Vi stopper helt ytterst på en slags klippe, vekk i fra befolkningen. Vi går ut av bilen og han forteller at her skal vi vente på Politiet som har telefonen min, og at de vil snakke med meg. Greit, da skal jeg vel kanskje dø på et legalt vis vertfall. Vi prater faktisk akkurat nå løst og fast om alt annet mens vi venter. På denne tiden har jeg også klart og kokt sammen en historie om at jeg ikke hadde skrevet meldingene som ble sendt i går, det var en tilfeldig tysk turist som ville hjelpe meg å finne telefonen. Selv synes jeg dette var et godt påfunn men sjåføren syntes ikke å være av samme oppfatning.  Plutselig griper sjåføren fatt i døren på bilen og kryper inn for å hente noe. En pistol? Nei. Sannelig. Er det ikke telefonen min? Alt er nå plutselig greit og vi kan igjen sette oss i bilen for å kjøre tilbake til Cala Rajada. Av lettelse kjenner jeg at Colaen fra tidligere på dagen er på vei i retur både fra øvre og nedre platå. Jeg er reddet. På veien møter vi en politibil som stopper for å prate med taxisjåføren. Han forteller om saken og sier nå at alt er greit. Ingen problem. I det vi skiller lag, takker jeg for hjelpen og beklager de problemene jeg har medført dette stakkars udyret, som sikker hadde håpet på å spise norsk kjøtt denne kvelden. Jeg lover at neste gang jeg er i Cala Rajada så vil jeg bruke han som sjåfør hjem til Cala Millor. Det er jo greit å være høflig men jeg kan med hånden på hjerte si at dersom det er den sjåføren som smiler bak ruta når jeg er lei utelivet for dagen, går jeg heller de få milene hjem til Cala MIllior. God natt, og takk for livet verden har gitt meg! (To ganger!)

Saludos - Kjetil

Vennskaplig sjarm

Hola, buenas!

Etter et kort ferieopphold i mitt kjære Norge, er jeg nå tilbake i ferieparadiset på Mallorca og tok like greit med meg ekssamboer, Frederic. Sammen fløy vi samme rute som første gang da vi var innom både Oslo og Barcelona på vår ferd til Palma de Mallorca. Etter 10 lange timer fant vi endelig plass på bussen vår som tok oss til Cala Millor og akkurat i det vi svinger nesen på bussen inn mot sentrum, dukker dagens første solstråler frem og gjestfriheten er soleklar selv i overskyet regnvær. Naturlig nok ble det en tidlig kveld ettersom det ble brukt mye energi på å forflytte seg den lange veien fra nord til sør på kloden.

Nettopp landet i Palma.

Onsdag skulle derimot vise seg å bli en kveld jeg sent vil glemme. Etter avtale møttes vi på rommet etter jeg var ferdig på jobb 2100. Uvitende om Frederics kjedsomhet ble jeg overrasket av en godt bedrukken kompis som allerede var meget klar for å utnytte nattelivets tjenester denne regnfulle kvelden. På det som ellers var en rolig kveld i Cala Millor fant vi til slutt frem til La Havana som viste seg å ha mye å by på. Fullt hus var oppskriften for en uforglemmelig aften med innhold av god stemning og knytting av nye vennskaplige bånd. Nå har vi plutselig bekjente i både Frankrike, Tyskland og ikke minst Ungarn.

Sommerens første planke. Garantert ikke den siste

Om ikke besøket fra Frederic var hyggelig, ble det i det minste enda hyggeligere da Ola lykkes i å finne veien fra Bergen til Mallorca i dag. Med besøk fra to nære venner seg jeg  virkelig frem til de neste dagene som jeg frykter blir harde. Både i form av jobbing og festing. Men om onsdagskvelden er standarden for den neste uken kan jeg ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten for engasjementet til de besøkende. Det skal ikke stikkes under en stol at utelivet i Spania er en smule annerledes enn det Norge har å by på. To forskjellige måter naturligvis. I det vi nå tar en tidlig kveld og håper på en solfyllt morgendag, tenker jeg tilbake på tiden da jeg satt med vurderingen om jeg skulle ta med meg bagasjen og flytte til Mallorca eller ikke. Jeg tygger min siste bit av lokal, smakfull spansk ost og er sjeleglad for at jeg valgte Hotel Morito foran Securitas. Ikke slemt ment mot min tidligere arbeidsgiver i Bergen, men dette livet er det ingen som kan matche. Viva Espana, Espana la mejor!

Saludos- Kjetil