Blond arbeidskraft

Buenos dias amgios!

En måneds ventetid er over og jeg kan nå kalle meg servitør på Hotel Morito. En tittel til å være stolt av ettersom det utføres arbeid av høy klasse av samtlige ansatte. Etter å ha feriert på samme sted i tre år på rad har jeg nå fått et innblikk i hvor mye alle sammen står på for å gjøre hver en gjest sin ferie helt spesiell. Det finnes ingenting som heter sliten, trøtt eller vil ikke! Ingenting er fullført før det er perfekt og om noe går raskt, skal det gå enda raskere.

Min sjef, Juan har jobbet på hotellet i en årrekke. En sjef av respekt!

Det startet på tirsdag da jeg hadde min første dag på hotellet. En arbeidsdag som varer i åtte timer begynte i restauranten hvor vi serverer lunch fra 1300 til 1500. I og med at det er buffet har vi servitører ikke så mye med mat å gjøre forruten at vi rydder talerkener og annet brukt service. Men drikke derimot er vårt ansvar og jeg har nå fått meg en ny bestevenn i et servitørbrett. Skal ikke se bort ifra at det legger igjen et arr i underarmen i slutten av sommeren. Som kjent så har jeg noe kunnskap innenfor servitøryrket selv om jeg hovedsaklig har tatt mest del i kjøkkenarbeidet hjemme i Norge på henholdsvis Dolly Ålgård og Dolly Torgalmenningen. Sant skal sies at man trenger ikke være rakettforsker for å utføre jobben til en servitør men tempoet kan fort skremme mange. Mas rapido, mas rapido (mye fortere, mye fortere) er et kjent utsang blant servitørene på Hotel Morito.

Utsikt fra 4. etg mot hotellets solterasse.

Mange vil gjerne tro at kommunikasjonen mellom oss servitører kan være en utfordring til tider da det er tre nasjoner representert blant de ansatte. Selv snakker jeg litt spansk og det skal ikke stikkes under en stol at jeg kunne tenkt meg å hatt mer kunskap innenfor språket da mine kollegaer snakker mye fortere enn hva jeg er vant til. Men litt engelsk innimellom utfyller vi hverandres oppgaver på best mulig måte. Navnet Kjetil er tydeligvis vanskelig for både spanjoler, tyskere og briter. Kallenavn som alt i fra Chester til Khetem og Blondi er dagligdags. Min kollega, Pedro, synes Rubio (blondi) er det beste. Den største utfordringen blir vel heller å forstå de tyske bestillingene på drikke. Først og fremst pga språket men også at jeg ikke har hørt om halvparten av drinkene de foretrekker. Nå, to dager senere har jeg utviklet et større register for både drinker, tyske ord og spansk banning. Så var vi endelig i gang.



Om fem dager venter deilige Norge og jeg skal innrømme at jeg er en person med stor kjærlighet for hjemmet og at lengselen fort kan bli stor. Derfor skal det blir noen gode helnorske dager.

Hasta luego!

Saludos - Kjetil!